Hvem

Hvem bør vaksinere seg?

Fra alle barn via programmet til særlig viktige grupper.

Vaksine mot vannkopper er aktuelt for den som ikke allerede har hatt sykdommen eller er vaksinert. Folkehelseinstituttet har anbefalt at den tilbys alle barn i barnevaksinasjonsprogrammet, men det finnes også grupper der vaksinasjon er særlig aktuell allerede i dag. Her går vi gjennom hvordan man pleier å tenke rundt ulike grupper – barn, uvaksinerte voksne og særskilte risikogrupper – og hvorfor vaksinen ikke passer for alle uten en vurdering.

Det viktigste i korthet

Alle barn foreslås tilbudt vaksinen

FHIs anbefaling innebærer at alle barn vil bli tilbudt vaksinen i programmet, og at uvaksinerte barn 2–15 år skal kunne hentes opp. Inntil en eventuell innføring kan foreldre som vil vaksinere barnet sitt privat. For barn er vannkopper oftest en mild sykdom som gror av seg selv, men ettersom så mange barn blir smittet inntreffer det likevel komplikasjoner i en del tilfeller. Bred vaksinasjon reduserer både plagene for det enkelte barnet og risikoen for de tilfellene som ellers ville blitt alvorlige.

Uvaksinerte voksne som ikke har hatt vannkopper

Voksne som aldri har hatt vannkopper løper større risiko for et kraftig forløp med høyere feber og flere blemmer, og de har også større risiko for komplikasjoner som lungebetennelse. For den som er usikker på om hun eller han har hatt sykdommen kan vaksine derfor være verdt å vurdere. Det gjelder særlig:

For disse gruppene handler det ikke bare om egen beskyttelse, men også om å redusere risikoen for å føre smitten videre til personer som er mer sårbare.

Særskilte grupper vurderes individuelt

For personer i visse risikogrupper, eller deres nærstående, kan helsetjenesten anbefale vaksinasjon ut fra en individuell vurdering. Ettersom vaksinen er levende og svekket gjøres en særskilt vurdering for personer med nedsatt immunforsvar og for gravide, som vanligvis ikke vaksineres under svangerskapet.

Ofte er det i stedet viktig at de som er rundt en sårbar person er immune eller vaksinerte, slik at de ikke fører smitten videre. Det kalles iblant for at man skaper en beskyttende ring rundt den som ikke selv kan vaksinere seg. Hvordan du tenker rundt dette i hverdagen er beskrevet under beskytte andre.

Tenk på nærstående og spedbarn

En effektiv måte å beskytte dem som ikke selv kan vaksinere seg – for eksempel spedbarn eller personer med nedsatt immunforsvar – er at personer i deres nærhet har beskyttelse. Den som lever nær en sårbar person og selv ikke er immun kan derfor ha ekstra grunn til å vurdere vaksinasjon, etter samråd med helsetjenesten. Det er en konkret måte å bidra til at de aller mest følsomme ikke utsettes for smitte unødig. Praktiske råd om smittevern i husstanden finnes under smitte i hjemmet og beskytte andre.

Hva gjelder hvis man ikke vil eller kan vaksinere seg?

Vaksinasjon i programmet er frivillig, og alle velger ikke å vaksinere seg eller barnet sitt. For et ellers friskt barn er vannkopper oftest en mild sykdom som gror av seg selv, og da handler ivaretakelsen om egenomsorg og om å unngå å smitte sårbare. For den som av medisinske grunner ikke kan vaksineres – for eksempel ved kraftig nedsatt immunforsvar – er det desto viktigere at omgivelsene har beskyttelse. Ved spørsmål om hva som passer i ditt tilfelle er helsetjenesten eller legevakt 116117 en god inngang.

Tenåringer og eldre barn som ikke har hatt vannkopper

En del rekker å bli tenåringer uten å ha blitt smittet. Ettersom risikoen for et kraftigere forløp har en tendens til å øke med alderen kan en uvaksinert tenåring som ikke har hatt vannkopper ha nytte av vaksinasjon. Resonnementet ligner det som gjelder for voksne. Mer om hvordan sykdommen arter seg i den alderen finnes under vannkopper hos tenåringer, og om hvordan den skiller seg fra andre utslettssykdommer under vannkopper og andre barnesykdommer.

Er du usikker på om du har hatt vannkopper?

Mange voksne er immune uten å huske at de har hatt sykdommen, ettersom den ofte er mild i barndommen. Helsetjenesten kan ved behov ta en blodprøve som viser om du har beskyttelse. Det er greit å vite tidlig, for eksempel før planlagt graviditet eller arbeid i helsetjenesten. Snakk med fastlegen din hvis du funderer på vaksinasjon. Mer om immunitet og hvorfor man oftest bare får vannkopper én gang finnes under kan man få vannkopper to ganger.

Beskyttelse for dem som ikke selv kan vaksinere seg

Et viktig poeng er at vaksinasjon ikke bare beskytter den som får sprøyten. Noen kan av medisinske grunner ikke vaksineres med en levende vaksine, for eksempel personer med kraftig nedsatt immunforsvar, og nyfødte er ennå for små. For dem er det avgjørende at mennesker i deres nærhet er immune eller vaksinerte, slik at de ikke utsettes for smitte. Den som lever nær en sårbar person bidrar altså til en beskyttelse for flere enn seg selv. Praktiske råd om hvordan du reduserer smittespredning finnes under beskytte andre og om smitte i husstanden under smitte i hjemmet.

Hvordan går du videre?

Er du interessert i vaksinasjon er første steg å kontakte fastlegen din eller et vaksinasjonskontor. De gjør en vurdering ut fra din alder, helse og om du kan være immun. For barn kan helsestasjonen gi råd. Inntil vaksinen eventuelt inngår i programmet skjer vaksinasjonen privat, og helsetjenesten kan informere om hvordan de to dosene planlegges. Ved spørsmål som gjelder nettopp din situasjon er legevakt 116117 en god inngang.

Vanlige spørsmål

Trenger jeg å vaksinere meg hvis jeg har hatt vannkopper som barn?

Nei, som regel ikke. Den som har hatt vannkopper er oftest immun for livet. Er du usikker kan helsetjenesten hjelpe deg å vurdere behovet, iblant med en blodprøve.

Kan jeg vaksinere meg før en graviditet?

Ja, den som planlegger graviditet og ikke er immun kan vaksinere seg i god tid før graviditeten. Vaksinen gis ikke under graviditet ettersom det er en levende vaksine. Se vannkopper og graviditet.

Bør helsepersonell vaksinere seg?

Uvaksinert personell innen helse og omsorg som ikke har hatt vannkopper kan ha særlig nytte av vaksine, både for egen del og for å beskytte sårbare pasienter. Arbeidsgiveren og helsetjenesten gir råd i det enkelte tilfellet.