De fleste barn klarer vannkopper bra hjemme, men én ting er verdt å holde et øye med: væskebalansen. Når barnet har feber og kanskje ømme blemmer i munnen er det lett gjort at det drikker mindre enn vanlig, samtidig som feberen gjør at kroppen mister mer væske. Med litt enkel oppmerksomhet og hyppige, små slurker går det oftest fint – og du lærer raskt hvilke tegn du skal være på vakt mot.
Det viktigste i korthet
- Feber og ømme munnblemmer gjør at barn lett drikker for lite.
- Yngre barn og spedbarn er mest følsomme for uttørking.
- Tegn: tisser lite eller mørk urin, slapphet, tørre lepper og få eller ingen tårer.
- Forebygg med hyppige små slurker og sval, myk mat.
- Kontakt helsetjenesten hvis barnet ikke vil drikke, blir slapt eller tisser svært lite.
Hvorfor vannkopper kan føre til for lite væske
To ting virker sammen ved vannkopper. For det første gir sykdommen ofte feber, og ved feber mister kroppen mer væske enn vanlig. For det andre kan barnet få vannkopper i munnen – blemmer på innsiden av kinn, gane eller svelg som gjør det ubehagelig å svelge. Når det gjør vondt å drikke og spise er det helt naturlig at barnet vegrer seg, og da minker væskeinntaket nettopp når behovet er som størst.
Dette er sjelden dramatisk, men det er en av de vanligere grunnene til at man trenger å være litt ekstra oppmerksom i noen dager. Mer om hvordan du får i barnet næring og drikke finnes i artikkelen om mat, drikke og væske.
Barn er mest følsomme – særlig de minste
Yngre barn og spedbarn har mindre marginer enn voksne og kan bli uttørket raskere. De kan heller ikke alltid fortelle at de er tørste. Derfor er det lurt å hjelpe dem til regelmessig drikke i stedet for å vente på at de selv skal be om det. Voksne med vannkopper trenger også å drikke skikkelig, men har som regel lettere for å kjenne etter og fylle på selv.
For spedbarn som ammes eller får flaske handler det først og fremst om å la dem spise ofte og lite, selv om de virker uinteresserte. For litt større barn kan det hjelpe å gjøre drikkingen til noe lystbetont heller enn et tvang – en favorittkopp, en bit kald frukt eller is å suge på kan gjøre susen. Poenget er å holde en jevn, liten strøm av væske gjennom dagen, slik at barnet aldri rekker å bli riktig uttørket før det blir fylt på igjen. Vil du lese mer om de minste finnes artikkelen om vannkopper hos spedbarn.
Tegn på uttørking å holde utkikk etter
Det finnes noen ganske tydelige signaler som sammen tyder på at barnet begynner å bli uttørket. Jo flere av dem du ser, desto mer presserende er det å handle:
- Barnet tisser tydelig mindre enn vanlig, eller urinen er mørk og sterk.
- Tørre lepper og tørr munn.
- Barnet gråter uten tårer, eller har få tårer.
- Slapphet, tretthet og mindre overskudd enn vanlig.
- Hos spedbarn: tørr bleie over lang tid og innsunket fontanelle (den myke flekken).
Enkelte tegn trenger ikke bety så mye, men flere samtidig – særlig slapphet i kombinasjon med at barnet knapt tisser – er et tegn på at du bør ta kontakt med helsetjenesten.
Et praktisk knep er å holde litt kontroll på bleiene eller toalettbesøkene. Så lenge barnet tisser regelmessig og urinen er lys er væskebalansen oftest god, selv om barnet ellers er slapt av feberen. Det er når timene går uten at bleien blir våt, eller når urinen blir mørk og sparsom, at du har grunn til å bli mer oppmerksom. På den måten slipper du å bekymre deg i unødig grad og kan i stedet stole på et enkelt, konkret tegn.
Slik forebygger du uttørking hjemme
Det meste handler om å gjøre det enkelt og fristende for barnet å få i seg væske, også når munnen er øm. Ro og tålmodighet hjelper mer enn å mase om store mengder på en gang.
- Tilby hyppige små slurker i stedet for store mengder sjelden.
- Sval drikke og noe kaldt og mykt å spise kan kjennes bedre mot ømme munnblemmer.
- Velg mild, glatt mat – unngå sånt som er surt, salt eller hardt og som svir i munnen.
- Bruk det barnet liker å drikke av – kopp, sugerør eller flaske.
- Ved feber, vurder febernedsettende i henhold til rådene om feber og smerte hvis barnet er slapt – et kvikkere barn drikker oftest bedre.
Gi aldri acetylsalisylsyre (ASA) til barn ved vannkopper, på grunn av risikoen for Reyes syndrom. Bruk heller ikke ibuprofen eller andre NSAID-legemidler ved vannkopper. Paracetamol er førstevalget mot feber og smerte – følg doseringen på pakningen og spør på apotek eller legevakt 116117 hvis du er usikker. Mer om dette finnes i artikkelen om legemidler ved vannkopper.
Å holde feberen nede når barnet er slapt er ofte indirekte bra for væskebalansen, ettersom et kvikkere barn orker og vil drikke mer. Men febernedsettende er ikke et must i seg selv – det viktige er hvordan barnet har det og om det får i seg væske. Et barn som leker, er ved godt mot og drikker som vanlig trenger sjelden noen særlig overvåking, mens et slapt barn som ikke vil drikke er verdt å holde nærmere oppsyn med. Generelle råd om hvordan du steller barnet hjemme steg for steg finnes i artikkelen om egenomsorg hjemme.
Når du bør søke lege
Ta kontakt med helsetjenesten, for eksempel legevakt 116117, hvis barnet nekter å drikke, tisser svært lite over lang tid, blir stadig slappere og vanskelig å vekke, eller hvis du som forelder føler deg bekymret. Ved kraftig påvirkning – hvis barnet er svært slapt, ikke er mulig å få kontakt med, puster raskt eller virker alvorlig sykt – skal du ikke avvente, men ringe 113. Flere alarmerende tegn finnes samlet i artikkelen om varseltegn og akutt hjelp.
Vanlige spørsmål
Hvordan vet jeg om barnet mitt er uttørket?
Tegn er at barnet tisser lite eller har mørk urin, har tørre lepper, gråter uten tårer og er slapt. Flere tegn samtidig, særlig slapphet og lite tiss, betyr at du bør kontakte helsetjenesten.
Hva skal barnet drikke ved vannkopper?
Det viktigste er at barnet får i seg væske regelmessig. Sval drikke og små, hyppige slurker pleier å fungere bra, særlig hvis munnen er øm. Les mer i artikkelen om mat, drikke og væske.
Barnet mitt vil ikke drikke fordi det gjør vondt i munnen – hva gjør jeg?
Tilby svalt og mykt, unngå surt og salt, og gi små slurker ofte. Hvis barnet er slapt av feber kan febernedsettende gjøre det kvikkere og mer villig til å drikke. Ved vedvarende vegring mot å drikke, kontakt helsetjenesten.